Er nå tilbake fra en fantastisk inspirerende reise gjennom Israel sammen med gode venner og kollegaer. Det er herlig å kunne være sammen med andre som snakker samme språk og selv om vi var mer opptatt av å oppleve dette spesielle landet ,så må jeg si at det var en inspirerende tur rent astrologisk. Etter å ha reist rundt forbi, avsluttet vi med å delta på den første internasjonale astrologikonferansen avholdt i Tel Aviv, byen som har en herlig, liberal og krydret ambience.
Det mest påtrengende som møter deg i Israel er landets ufattelige historiske grunn. Roten til så mye ligger i nettopp Israel. Massada, jødenes siste skanse før romerene etablerte sin dominans sånn litt etter Jesus vandret, var ett ekko i en ørken ;nær ett hav hvor ingenting kunne leve, i 45 grader stekende sol. Vanskelig å ikke føle historiens mektige kraft der og da.
På tross av vakre kirker, skjønn natur og fascinerende design, så var folkene preget av konflikt. Min venn fortalte meg hvordan han hadde opplevd krigen i 1992 mot Saddam Hussein. Og hvordan de alltid hadde gassmaskene klar. Tillit er ikke noe som kjennetegner dette landet, snarere tvert imot. Det er ett skeptisk folk jeg møter. Og forståelig nok at de har gjort seg harde og vokst opp litt for fort. Du får ikke være barn lenge i en sånn region, det viste en liten muslimsk gutt i Jerusalem meg med sin kropp og sitt blikk. Han viste meg at faren hans og alle de menn som han vokste opp blant hadde gjort en god jobb i å forberede han til å bli en mann som aldri skulle få finne union med en likestilt kvinne. Med mindre han flyttet fra Jerusalem. Men svært få flytter fra denne hellige byen, som den kalles.
Jeg for min del, fikk atter en påminnelse om hvor vanskelig religion kan være. Muslimene har sitt tempel på toppen av Klagemuren, hvor de ortodokse jødene møter sin gud. Der inne, rundt den såkalte Foundation Rock, bak Klagemuren og under Tempelet på høyden, der er kjernen. Så nærme hverandre ber de til Gud- og allikevel, så stor avstand. De lever helt forskjellige liv, snakker sjeldent sammen. Men ber side om side. Til den samme Guden visstnok. Hvilken annen Gud enn Gud kan det være snakk om liksom?
De stoler ikke på hverandre og allikevel er de naboer. Høres det kjent ut?
Ikke rart markedene var overfylt av Hamsa, hånden som beskytter deg fra “the Evil Eye” svart magi. Det er to religioner som må ta en god del negativ projeksjon fra resten av verden. Jøder og muslimer. Israel tar en god del projeksjon fra verden. Alle har vi en mening om landet og om hvordan de bør løse konflikten. Alle syntes vi ditt eller datt om noen der nede.
Jeg tror nok jødene føler seg forfulgt enda.. Det var mye den vibben de strålte ut. Og la meg bare si det sånn, det å kvitte seg med den frykten at folk ikke liker deg fordi du er jøde, uansett hvor kul jøde du er, er ikke enkelt. Du må være mester av dine følelser skal du klare det. Og jeg har vel enda til gode å virkelig møte noe som er det.
Men jeg har møtt mange som er på vei dit, og noen av de dukket opp på foredraget mitt om Chiron. De trenger Chiron der nede. De trenger forståelse, tid, medfølelse, noen som lytter, noen som kan ta de ut av det såret som reproduserer seg gang på gang på ett emosjonellt plan. Det er der den egentlige krigen oppstår. I mangel på tillit. De har jo saktens god grunn til å ikke stole på hverandre, historisk sett.
Så hvem blir de første til å skape fred?? Om du har kranglet med noen du f.eks bor sammen med, så kjenner du til dynamikkene i konflikt. Skal du si unnskyld? Eller forventer du at din motpart skal gjøre det. Hvis du sier unnskyld, er det så ett nederlag? Kan du stole på at den andre respekterer din unnskyldning eller frykter du at da blir du utnyttet. Er det hele ett spill om makt..??
Den med den høyeste bevisstheten tar de første skritt. Den har beveget seg ut fra frykt og kan ta bevisst handling. Chiron får oss til å huske at man er ikk fri fra frykten, men er klar over den. Og dermed kan vi gjennom vilje til mot og litt prøve og feile skape forandring. Men superhelter, tja, kanskje neste liv..
Chiron får oss til å gråte..Ikke fordi han forteller oss om noe trist, men fordi han får oss til å føle følelsene våres igjen. Det som har fryst til is fordi det rett og slett var for vondt, smeltes gjennom hans medfølende bevissthet. Du kjenner det åpne hjertet. Og det hjertet har blitt åpnet fordi Chiron gikk veien selv, kjente smerten selv… Det er ikke noe ovenfraogned holdning. “Er det ikke bare bare å visualisere noe ditt eller datt” proklamerer de nyfrelste, utålmodige etter å bli kvitt smittsom negativ energi.
Ikke hvis du vil leve som en integrert helhet. Da må du bort med sminken og hva fjerner maskara mer effektivt enn gråt? De gråt i Israel. Jeg vil heller ha ett gråtende publikum enn ett “wow så mange vanskelig ord du kan”-publikum. Når folk føler følelsene sine slutter de å være publikummere. De viser at de er nær og tåler nærhet. Og da er vi venner. Kompis.
The road to peace starts with friendships.
av 83 lesere